Hjem  |  Om meg  |  Foredrag og kurs  |  Oppdrag  |  Tegninger  |  Tegneserier  |  Tekster  |  Salg av originaler  |  Kontakt

En av de store hemmelighetene i forlagsbransjen er at ungdomsromaner bare unntaksvis er skrevet for ungdom.


Du leser kanskje ikke ungdomsromaner? Det hadde ikke jeg heller gjort på lenge.
Ikke før i år, da jeg tok på meg å lese igjennom årets ungdomsbøker på vegne av IBBY, Norsk barnebokforum, for å holde foredrag for bibliotekarer og ungdomsskolelærere rundt omkring i landet.
Ungdomslitteraturen viste seg å ha gjennomgått en revolusjon i løpet av de siste tretti årene som er så dyptgripende at det er merkelig det ikke har blitt gjenstand for offentlig debatt. Årsaken er naturligvis at ingen leser ungdomsbøker. Bortsett fra ungdommer, og de setter sjelden agendaen for avisdebatter.
Et særtrekk er hvordan flere og flere ungdomsromaner egentlig ikke er skrevet for ungdom, men for et voksent publikum. Dette forsvares gjerne med fraser som at «man skal ikke undervurdere leserne» og at «ungdom ofte er mer oppvakte enn voksne tror».
For eksempel: «Barneregjeringen» av Aleksander Melli. Denne romanen handler om en skokk barn som blir sendt til øya «Fjernholmen» for å være med på et slags parlamentarisk realityshow. Boken blir gjerne presentert som en barne/ungdomsroman, den har fått gode anmeldelser av anmeldere, som nok i de fleste tilfeller har vært ferdige med tenårene for en god stund siden. Men, som en bibliotekar påpekte det: Barn leser ikke normalt romaner på 600 sider med liten skrift. Og ungdommer leser ikke romaner med 12-åringer i hovedrollen.
Brageprisvinneren «Darlah» er et annet eksempel. Romanen er langt på vei en rettfrem science-fiction historie av typen «Alien», om tre ungdommer som reiser til månen. Her er ikke handlingen spekket med sexscener, og språket egner seg godt for ungdom.
Til gjengjeld slår forfatteren Johan Harstad til med en vri på plottet som nok er egnet til å overraske. Istedet for den vanlige lykkelige slutten man er vant til fra filmer og tv-serier, får vi her en hundreogåtti-graders omdreining: Alle dør. Ikke bare de tre barna på månen, men absolutt alle mennesker på jordkloden.
For en voksen litterær bevissthet kan dette fortone seg både kreativt og modernistisk i sitt avvik fra populærlitteraturens sjangerkrav. For en ungdomsskoleelev vil det nok heller minne om å få føttene feid vekk under seg på isen. Boken ble delt ut til alle niendeklasser i Rogaland. Jeg har hørt om niendeklassinger som etter å ha lest ferdig «Darlah» sluttet å sove alene, og måtte flytte inn i foreldrenes seng. I den alderen har man gjerne nok å stri med om man ikke skal ta inn over seg menneskehetens undergang i tillegg.
Ikke overraskende er det en del sex i moderne ungdomsbøker. Likevel var det ikke lett å være forberedt på mengden, frekvensen og detaljrikdommen i skildringene.
Fokuset på sex er delvis rent spekulativt, eller publikumsrettet: «Vi skriver om romantikk og sex fordi ungdom liker å lese om det.» Dette er begrunnelsen til Terje Torkildsen som har skrevet «Marki Marco», i tett samarbeid med en tiendeklasse. Ungdommene har fått lov til å komme med forslag til hva de de ønsker skal skje videre i romanen, og så har forfatteren skrevet det ned.
Romanen er spennende, men er noe overlesset med doser av «publikumsvennlig» grovt språk og sex. For eksempel når den onde skogvokteren knabber trusa til Marcos kjæreste og legger seg til å lukte på den og onanere mens Marco ligger under senga. Dette er ellers kjennetegn «Marki Marco» deler med mange av romanene fra Samlaget. Her har man bestemt seg for at bannskap og kopulering er det som skal til for å få ungdommen til å lese nynorsk.
I tillegg til de spekulative og kommersielle sex- og voldsskildringene, har vi de mer sosiale, samfunnskritiske romanene, en avlegger av den voksne elendighets- og nå-setter-vi-problemer-under-debatt-litteraturen. En slik roman er Tor Fretheims «Ingen ild tenner stjernene.» Temaene er helsvarte: Incest, pedofili, homofil voldtekt av mindreårige.
Historien topper seg i en detaljert beskrivelse av en far som voldtar den mindreårige sønnen sin. Resultatet er at sønnen får AIDS og dør, flere år etter at faren har dødd av den samme sykdommen.
Romanen er skrevet som en lettlest bok for voksne. Men den står presentert på nettsidene for barne- og ungdomsbøker på Cappelen, og er stilt opp på ungdomshyllene i flere biblioteker.
Det ser ut til at det har blitt opphøyet til en hellig sannhet at litteraturen skal og må skildre tabubelagte emner som pene familier ikke snakker om ved søndagsmiddagen. Ingen våger å komme med motforestillinger, frykten for å bli stemplet som «moralist» eller «prippen» er for sterk. Et typisk eksempel er debatten som fulgte etter Cathrine Krøgers påpekning av at Rune Belsviks bok om barns sexliv burde ha vært utstyrt med varseltrekant.
Dermed sitter vi igjen med en grov, voldelig og sexfiksert ungdomslitteratur som i langt større grad gjenspeiler voksne forfatteres og forlagspersoners ønsker om å bekrefte hverandres grenseoverskridende holdninger, enn ungdoms ønsker til litteraturen.

Svaret fra Sverre Henmo kan du lese her: www.nbuforfattere.no/pub/nbu/aktuelt/?aid=1037

Med en gang ordene «sex» og «vold» dukker opp i en norsk litteraturdebatt, vet man hvor hen det bærer. Sverre Henmos forsvar for norske ungdomsbøker følger godt opptråkkede løyper: Her gis det først en kjapp forelesning om at verden går fremover. Man påpeker deretter at sex og vold er en del av virkeligheten, og at det derfor må ha en fremtredende plass i litteraturen. Det hele avsluttes med en appell til ytringsfriheten og forfatteres rett til å skrive hva de vil, og her kan man godt nevne Mykle og Bjørneboe.
Nå er virkeligheten en ganske omfangsrik sak, og det finnes mye i virkeligheten som man aldri gjenfinner i ungdomslitteraturen. For eksempel: fjøs, sverdfisk eller hele kjernefamilier.
Og hvor mye sex og vold er det egentlig i virkeligheten? De fleste oppdager etter hvert at storparten av døgnet går med til andre aktiviteter. Sannheten er at sex og vold, dop og fornedrelse ikke er med i romaner fordi det er så mye av det til daglig, men fordi det er så sjeldent at det er pirrende å lese om det.
Så til poenget om at forfattere må få skrive hva de vil. Naturligvis kan de det, Henmo! Men det er ingen som har krav på at alt man skriver skal bli utgitt. I forlagene finnes det en yrkesgruppe som kalles «redaktører», og jobben til disse menneskene er å gå igjennom innsendte manus. Nitti prosent av disse manuskriptene går rett til papirgjenvinning, uten at noen roper «Sensur!» av den grunn.
Det er også redaktørens jobb å «redigere», dvs å gå igjennom og stryke alt som er for langt, for dumt eller for uklart, samt alt som bryter mot en eller annen av samfunnets normer, for eksempel hvis det er rasistisk eller kjønnsdiskriminerende. På samme måte bør det være en smal sak å stryke grove, blodige eller fornedrende scener i bøker for ungdom, uten at det skulle utgjøre noen stor krise for ytringsfriheten.
Med hensyn til den beryktede romanen til Tor Fretheim har jeg altså ingenting imot at han har skrevet et manus om en far som voldtar sin mindreårige sønn. Personlig ville ikke jeg ha gitt ut denne romanen, men jeg godtar at Cappelen Damm vurderer det annerledes. Men at den blir utgitt og markedsført som ungdomsroman, finner jeg utilgivelig.
Henmo klager videre over at ungdomsbokforfatterne bare får oppmerksomhet når de tråkker over grenser. Jeg er enig i at det er beklagelig, ikke minst fordi det betyr at praksisen med sjokkeffekter kommer til å fortsette: Dette er den eneste måten de får omtale på. Forfatterne minner her om tenåringer som bruker tabuord under søndagsmiddagen for å få oppmerksomhet, og som etterpå blir fornærmet over å få kritikk for det stygge de gjør, i stedet for å få skryt for alt det positive.
Dessverre fører dette til at hele ungdomslitteraturen får dårlig rykte, inkludert de forfatterne som skriver utmerket om grenseutprøvning, som Lars Mæhle og Heidi Linde. Det ville også være synd om bibliotekarer og ungdomsskolelærere skulle konkludere med at det er så mye arbeid med å skille de dårlige bøkene fra de gode, at det er tryggere å anbefale YouTube eller en serie på Disney-Channel.

Jeg innser nå at det var et feilgrep å skrive at norske ungdomsbøker er gjennomsyret av sex og vold. Ikke fordi det er feil, men fordi den påfølgende diskusjonen kjapt sporet av i en typisk norsk moralismedebatt. Dermed forsvant hovedpoenget, som var en påpekning av at storparten av det som utgis som ungdomsbøker er skrevet av voksne, for andre voksne.
Grunnen er at det dessverre ikke gir noe særlig status å skrive for barn og unge. Mange føler kanskje at de må gå på akkord med sin forfinede litterære smak, for å få til noe som gir en tenåring lyst til å bla videre til neste kapittel.
Interessant nok benekter ikke lederen for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere dette. I en debatt uttalte Henmo at ungdomsbøker noen ganger er skrevet for ungdommer, andre ganger for voksne.
Og av og til skriver forfatteren bare for seg selv ...
Det kunne jo da være en tanke at de forfatterne som skriver ungdomsbøker for voksne, i fremtiden rett og slett gir ut disse bøkene som voksenbøker?
Når det gjelder forfatteren som bare skriver for seg selv, så kan man jo lure på hvorfor det i så fall er nødvendig å mangfoldiggjøre et slikt verk, og få det distribuert til så mange som mulig av de menneskene som det slett ikke er beregnet på.